Innholdsfortegnelse
Skriften startet med et veldig primitivt tungemål og endte med et språk som er enda mer sofistikert enn engelsk.
Bibelens språkhistorie involverer tre språk: hebraisk, koine eller vanlig gresk, og arameisk. I løpet av århundrene som Det gamle testamente ble komponert, utviklet hebraisk seg imidlertid til å inkludere funksjoner som gjorde det lettere å lese og skrive.
Se også: Kristne sanger og gospelsanger til farsdagenMoses satte seg ned for å skrive de første ordene i Pentateuken, i 1400 f.Kr., Det var ikke før 3000 år senere, på 1500-tallet e.Kr., at hele Bibelen ble oversatt til engelsk, noe som gjorde dokumentet til et av de eldste bøker som finnes. Til tross for sin alder ser kristne på Bibelen som tidsriktig og relevant fordi den er Guds inspirerte Ord.
Hebraisk: Det gamle testamentes språk
Hebraisk tilhører den semittiske språkgruppen, en familie av eldgamle tunger i den fruktbare halvmåne som inkluderte akkadisk, dialekten til Nimrod i 1. Mosebok 10; Ugarittisk, kanaaneernes språk; og arameisk, ofte brukt i det persiske riket.
Hebraisk ble skrevet fra høyre til venstre og besto av 22 konsonanter. I sin tidligste form løp alle bokstavene sammen. Senere ble det lagt til prikker og uttaletegn for å gjøre det lettere å lese. Etter hvert som språket utviklet seg, ble vokaler inkludert for å tydeliggjøre ord som var blitt uklare.
Setningskonstruksjon på hebraisk kan plassere verbet først, etterfulgt avsubstantiv eller pronomen og objekter. Fordi denne ordrekkefølgen er så forskjellig, kan en hebraisk setning ikke oversettes ord-for-ord til engelsk. En annen komplikasjon er at et hebraisk ord kan erstatte en vanlig setning, som måtte være kjent for leseren.
Ulike hebraiske dialekter introduserte fremmedord i teksten. For eksempel inneholder 1. Mosebok noen egyptiske uttrykk, mens Josva, Dommerne og Rut inkluderer kanaaneiske uttrykk. Noen av de profetiske bøkene bruker babylonske ord, påvirket av eksilet.
Et sprang fremover i klarhet kom med fullføringen av Septuaginta, et år 200 f.Kr. oversettelse av den hebraiske bibelen til gresk. Dette verket tok inn de 39 kanoniske bøkene i Det gamle testamente samt noen bøker skrevet etter Malakias og før Det nye testamente. Ettersom jødene spredte seg fra Israel i løpet av årene, glemte de hvordan de skulle lese hebraisk, men kunne lese gresk, datidens vanlige språk.
Gresk åpnet Det nye testamente for hedninger
Da bibelskribentene begynte å skrive evangeliene og brevene, forlot de hebraisk og vendte seg til sin tids populære språk, koine eller vanlig gresk. Gresk var en samlende tunge, spredt under erobringene av Alexander den store, hvis ønske var å hellenisere eller spre gresk kultur over hele verden. Alexanders imperium dekket Middelhavet, Nord-Afrika og deler av India, så bruken av greskble dominerende.
Gresk var lettere å snakke og skrive enn hebraisk fordi det brukte et komplett alfabet, inkludert vokaler. Den hadde også et rikt vokabular, som tillot presise nyanser av betydning. Et eksempel er gresks fire forskjellige ord for kjærlighet som brukes i Bibelen.
En ekstra fordel var at gresk åpnet Det nye testamente for hedninger, eller ikke-jøder. Dette var ekstremt viktig i evangelisering fordi gresk tillot hedninger å lese og forstå evangeliene og brevene selv.
Arameisk tilførte smak til Bibelen
Selv om det ikke var en stor del av bibelskrivingen, ble arameisk brukt i flere deler av Skriften. Arameisk ble ofte brukt i det persiske riket; etter eksilet brakte jødene arameisk tilbake til Israel hvor det ble det mest populære språket.
Den hebraiske bibelen ble oversatt til arameisk, kalt Targum, i den andre tempelperioden, som gikk fra 500 f.Kr. til 70 e.Kr. Denne oversettelsen ble lest i synagogene og brukt til instruksjon.
Se også: Japansk mytologi: Izanami og IzanagiBibelsteder som opprinnelig dukket opp på arameisk er Daniel 2-7; Esra 4-7; og Jeremia 10:11. Arameiske ord er også nedtegnet i Det nye testamente:
- Talitha qumi ("Jomfru, eller liten pike, stå opp!") Markus 5:41
- Ephphatha («Åpnes») Markus 7:34
- Eli, Eli, lema sebaqtani (Jesu rop fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”) Markus 15:34,Matteus 27:46
- Abba (“Fader”) Romerne 8:15; Galaterne 4:6
- Maranatha (“Herre, kom!”) 1 Korinterbrev 16:22
Oversettelser til engelsk
Med innflytelse fra Romerriket, adopterte den tidlige kirken latin som sitt offisielle språk. I 382 e.Kr. ga pave Damasus I Hieronymus i oppdrag å produsere en latinsk bibel. Han jobbet fra et kloster i Betlehem, og oversatte først Det gamle testamente direkte fra hebraisk, noe som reduserte muligheten for feil hvis han hadde brukt Septuaginta. Hele Hieronymus sin bibel, kalt Vulgata fordi han brukte datidens vanlige tale, kom ut rundt 402 e.Kr.
Vulgata var den offisielle teksten i nesten 1000 år, men disse biblene ble håndkopiert og svært dyre. Dessuten kunne de fleste vanlige ikke lese latin. Den første komplette engelske bibelen ble utgitt av John Wycliffe i 1382, hovedsakelig basert på Vulgata som kilde. Det ble fulgt av Tyndale-oversettelsen i ca. 1535 og Coverdale i 1535. Reformasjonen førte til en mengde oversettelser, både på engelsk og andre lokale språk.
Engelske oversettelser i vanlig bruk i dag inkluderer King James Version, 1611; amerikansk standardversjon, 1901; Revidert standardversjon, 1952; Levende Bibel, 1972; Ny internasjonal versjon, 1973; Dagens engelske versjon (Good News Bible), 1976; Ny King James-versjon, 1982; og engelsk standardVersjon, 2001.
Kilder
- Bibelalmanakken ; J.I. Packer, Merrill C. Tenney; William White Jr., redaktører
- Hvordan komme inn i Bibelen ; Stephen M. Miller
- Christiancourier.com
- Jewishencyclopedia.com
- Historyworld.net
